Hei alle sammen!
Alt går fortsatt fint. Gleder meg til å komme litt mer i gang men. Takk for alle mail og raporter. Jeg har nå fått brasiliansk simkort, så viss du vil sende meg en sms er nr: +553192723726
Helst ikke ring til dette nr, fordi jeg tror mobilen er litt ødelagt, hører nesten ikke når noen snakker til meg. Vil du snakke meg meg, send en sms og vi kan snakke sammen på skybe over internett, bare til å laste ned d gratis med en gang. Sparer også hendene mine for mye smerte å snakke der. Kjøp en mikrofonheadsetting for ca 100 kr, og det er perfekt!
Adresse komme seinare.
Tudo bem!
torsdag, oktober 20, 2005
mandag, oktober 17, 2005
vicosa
Vicosa
Vi var litt redde da vi satt i de komfortable bussetene på vei til den lille plassen vi skulle tilbringe våre neste seks måneder. Det er et universitet der, men ingenting annet, sa folk til oss. Samme morgen hadde vi forresten spist honning med maur, som vår siste hilsen med Rio. Dessuten visste vi ikke om noen egentlig kom å hentet oss der, fordi vi ikke helt hadde fått kontakt med noen i Vicosa.
Men Vicosa er fantastisk. En ”liten” by med ca 70 000 innbyggere, koselige gågater, et marked, en elv med gress og trær rundt og utrolig mange fantastiske mennesker som møtte oss på busstasjonen med kyss og klemmer. Her er det bare et kyss i motsetning til to i Rio, men en desto bedre klem i tillegg.
Ca en halvtime å gå (på en humpete grusvei inni skogen som får oss til å føle oss i Afrika) fra den ”lille” byen som jeg tror jeg etter et par måneder vil være ok kjent i, bor vi. På CEM, (som ligger i grønne, vakre omgivelser med en stadig summende lyd av noe de sier er frosker og fugler) et ”internat” for ca 15 misjonsstudenter og oss. Jeg og Anja ligger på rom med Paola som for så vidt ikke snakker engelsk, men det er utrolig hvordan en kan kommunisere ved hjelp av kroppspråk, tegnspråk, portugisisk, spansk, engelsk og en ordbok. For ikke å glemme Anja og Mel som er oversetterne våre, Anja fra spansk, siden hun snakker dette ca tre ganger bedre enn meg, og Mel som er fra England og har studert portugisisk og spansk i to år og skal være i Vicosa seks måneder for å snakke portugisisk. Nå lærer hun selvfølgelig også litt norsk av oss (Hva skjer a?) og vi har fått en skremmende, men søt, britisk aksent av å alltid snakke engelsk med henne.
Universitetet er kjempefint, rommer ca 10 000 studenter som nå er mer eller mindre borte vekk fordi lærerne streiker. Forhåpentligvis kommer de snart tilbake, og da skal vi mest sannsynlig flytte fra CEM til hver vår studentbolig. Sånn ellers skal vi ha portugisktimer tre ganger i uken på CEM, jobbe i Rebusca-prosjektet som er et hjelpeprogram for fattige barn og unge 3 dager i uka, hjelpe til med å arrangere den store misjonskonferansen i Vicosa i j
anuar og etter hvert lede bibelstudiegrupper på engelsk. Så mye mer vet vi ikke, fordi en ikke planlegger så mye i Brasil, generelt sett må vi ta alt så det kommer, og som regel kommer de fleste litt for sent også…for eksempel to og en halv time… Men det ser ut som jeg skal få fortsette med både karate og teater, så det blir supert!
Sånn ellers tror jeg jeg har hatt den lengste uken i mitt liv, vi fatter ikke at vi bare har vært her i en uke, vi har opplevd så utrolig mye at det virker som en evighet siden vi var hjemme i kalde Norge. Og på denne uken har Anja og Astrid og de fleste brasilianerne oppdaget hvor blond jeg er. Men det er jo ikke alltid like lett å åpne fremmede dører, har flippfloppen på rett fot og ikke nevne navn høyt når vi snakker på norsk. I helga har vi nemlig vært på en ABU konferanse, der vi brukte hele lørdagen på å høre på portugisisk som vi ikke forstod noen ting av..så det var nokså kjedelig…men vi hadde det morsomt og da, som for eksempel da Glaucio spurte om det var vanlig i Norge å gå med flippfloppene på feil fot, fordi jeg hadde klart å ta de på feil fot.. Eller da alle lo av meg fordi jeg aldri står i ro med føttene. Og har dere andre lagt merke til at jeg alltid bruker lang tid på å åpne dører?
Det er ca 30 grader her tipper jeg, og vi føler aldri at vi blir skikkelig reine når vi vasker oss i kaldt vann og ofte uten såpe. Føttene er konstant skitne og jeg har selvfølgelig fått en ny betennelse, denne gangen over øyelokket. Det startet med at jeg våknet av at det var litt hovent, men nå er det skikkelig rødt og hovent og det kommer litt veske ut av det. Så i dag har jeg, etter råd fra Glaucio som er sønn av en doktor, kjøpt en slags antiinfeksjonsalve (dexafenicol) på apoteket og smurt på. Det er ikke så vondt, og andre som har hatt det sier det går over av seg selv etter en stund...har nå hatt det 4 dager…men jeg tror det går bra…
Mat er forresten utrolig billig her. Ti kroner for en middag!! Men klær er ca samme pris som i Norge…
Takk for alle mailer, sorry at jeg ikke svarer pga hendene, men prøver å svare felles på bloggen
God bless you!
tirsdag, oktober 11, 2005
mer rio
Jeg sitter i en bil i Rio de Janeiro. En by med tre ganger Norges befolkning ++ noen millioner. Foran meg sitter to brasilianere fra Sao Paolo, en bare enda større by. De har feiret jul på Ålgård! Sarah snakker norsk. Hun har også vært på Hald. Hun og forloveren kom her til Rio for å oppvarte oss. Det har vært to fantastiske dager!
Verden er liten altså. Men Rio er stor. Vi kjørte oss vill i to timer før vi endelig fant fram. Det er så mange inntrykk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi har sett Jesus. Altså statuen. Sånn ellers møter vi Han hver gang vi ber før maten. Vi har sett Rio ovenfra. Den er stor. Høye bygninger. En svær gravplass. Favela (Slumområder). En innsjø. En strand med seilbåter. Sukkertoppen. Skoger. Fjell. Strender. Vi har sett Rio innenfra. Store kjøpesenter. Varme. Crazy tut og kjør trafikk. Selgere og sjonglerende gatebarn blant bilene. Favelaen. Vi besøkte en liten Favela. Mellom de rikes høyblokker og i fjellene er det tett av slum. Fallferdige bygninger i alt fra papplater til murstein, bygget i hytt og vær oppå hverandre, tett inntil hverandre uten noen som helst forskrifter. (regler er forresten noe brasilianere for det første ikke vet noe om, for det andre ikke bryr seg om) Når regntiden kommer faller noen av de falleferdige bygningene sammen og mange mennesker dør. Utenfra ser det litt kaotisk bygd ut, men også litt koselig. Vi besøkte en av de bedre Favelaene og det var virkelig rart. Inne i ”husene” har de tv og steroanlegg. I det ene var det utrolig vakkert pyntet for et barnebursdagsselskap. Et stort bord fylt av konfetti og pynt, kaker og snop, et mye større bursdagsselskap enn jeg noen gang har hatt. En liten gutt satt og spilte playstation. Disse områdene har et helt spesielt fellesskap. Mange vil ikke ut av det. De vet ikke at det finnes et annet liv. De får det de trenger av tigging. Ikke alle tigger heller. De jobber med å feie gatene, parkere biler eller fylle bensin.
Det er mange mennesker i Rio. Og mange jobber. Rike mennesker har hushjelp for å hjelpe noen. Noen jobber med å parkere biler. Tette lukeparkeringer, nå har jeg sett hvordan det virker. De bare skuer bilene litt frem og litt tilbake, og så går det fint… (jeg hadde fortsatt aldri klart det…)
Hvert slumområde kjemper mot hverandre. Lager kostymer til karnevalet. Av og til kan jeg høre pang pang…Lurer på om det er slumområdene i nærheten som skyter på hverandre…de gjør visst det…
I dag var vi på en gudstjeneste med 14000 mennesker. Folk stod langs veggene og de hadde ekstra rom med tv-skjermer. Det går 30 0000 mennesker i menigheten, ca 10 000 på hver av de tre gudstjenestene på en søndag. Den største i Brasil. Grunnen er at menneskene her er fattige. Veldig fattige. Denne kirken lover dem at de vil få mye, så lenge de gir det de har. I en time pleier de å be om penger. De driver litt hjelpearbeid, men samtidig er lederne stinn av penger. Mennesker står med løftende armer. Pastoren skriker ut bønner om velsignelser til det fattige folket. De løftende armene knytter seg og slår ut i lufta. Føttene tramper. Ansiktet skriker etter hjelp. Universal kirke. Vi vet ikke hva vi skal tro… Hvordan kan vi dømme? Hvordan kan vi ikke dømme? Er dette av Gud? Eller er det bare mennesker onde manipulering og pengegriskhet. En kirke med hovedmål og gi menneskene biler og en god kone, i stedet for å prise Gud? Falske profeter? Men mennesker blir jo frelst…
Vi har vært på stranda. Overalt vi går kommer små gutter, gamle koner, ungdommer, butikkdamer og gamle menn og forteller oss hvor vakre vi er. Er ikke sikker på om jeg liker det. På den ene siden gjør vi alt for å se fine ut, på den andre siden er det ikke gøy å føle at folk stirrer på deg fordi du har blondt hår, noe veldig få mennesker her har utenom lille meg. Vi har spilt fotball med brasilianske gutter. Vi har drukket kokosmelk fra en kokosnøtt. Det smakte ikke kokos… I alle fall ikke sånn hvitt kokospulverkokos som vi har på skolebollene. Og melka var blank, ikke hvit og tykk. Smaken var egentlig ganske nøytral… Positiv god overraskelse.
Verden er liten altså. Men Rio er stor. Vi kjørte oss vill i to timer før vi endelig fant fram. Det er så mange inntrykk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi har sett Jesus. Altså statuen. Sånn ellers møter vi Han hver gang vi ber før maten. Vi har sett Rio ovenfra. Den er stor. Høye bygninger. En svær gravplass. Favela (Slumområder). En innsjø. En strand med seilbåter. Sukkertoppen. Skoger. Fjell. Strender. Vi har sett Rio innenfra. Store kjøpesenter. Varme. Crazy tut og kjør trafikk. Selgere og sjonglerende gatebarn blant bilene. Favelaen. Vi besøkte en liten Favela. Mellom de rikes høyblokker og i fjellene er det tett av slum. Fallferdige bygninger i alt fra papplater til murstein, bygget i hytt og vær oppå hverandre, tett inntil hverandre uten noen som helst forskrifter. (regler er forresten noe brasilianere for det første ikke vet noe om, for det andre ikke bryr seg om) Når regntiden kommer faller noen av de falleferdige bygningene sammen og mange mennesker dør. Utenfra ser det litt kaotisk bygd ut, men også litt koselig. Vi besøkte en av de bedre Favelaene og det var virkelig rart. Inne i ”husene” har de tv og steroanlegg. I det ene var det utrolig vakkert pyntet for et barnebursdagsselskap. Et stort bord fylt av konfetti og pynt, kaker og snop, et mye større bursdagsselskap enn jeg noen gang har hatt. En liten gutt satt og spilte playstation. Disse områdene har et helt spesielt fellesskap. Mange vil ikke ut av det. De vet ikke at det finnes et annet liv. De får det de trenger av tigging. Ikke alle tigger heller. De jobber med å feie gatene, parkere biler eller fylle bensin.
Det er mange mennesker i Rio. Og mange jobber. Rike mennesker har hushjelp for å hjelpe noen. Noen jobber med å parkere biler. Tette lukeparkeringer, nå har jeg sett hvordan det virker. De bare skuer bilene litt frem og litt tilbake, og så går det fint… (jeg hadde fortsatt aldri klart det…)
Hvert slumområde kjemper mot hverandre. Lager kostymer til karnevalet. Av og til kan jeg høre pang pang…Lurer på om det er slumområdene i nærheten som skyter på hverandre…de gjør visst det…
I dag var vi på en gudstjeneste med 14000 mennesker. Folk stod langs veggene og de hadde ekstra rom med tv-skjermer. Det går 30 0000 mennesker i menigheten, ca 10 000 på hver av de tre gudstjenestene på en søndag. Den største i Brasil. Grunnen er at menneskene her er fattige. Veldig fattige. Denne kirken lover dem at de vil få mye, så lenge de gir det de har. I en time pleier de å be om penger. De driver litt hjelpearbeid, men samtidig er lederne stinn av penger. Mennesker står med løftende armer. Pastoren skriker ut bønner om velsignelser til det fattige folket. De løftende armene knytter seg og slår ut i lufta. Føttene tramper. Ansiktet skriker etter hjelp. Universal kirke. Vi vet ikke hva vi skal tro… Hvordan kan vi dømme? Hvordan kan vi ikke dømme? Er dette av Gud? Eller er det bare mennesker onde manipulering og pengegriskhet. En kirke med hovedmål og gi menneskene biler og en god kone, i stedet for å prise Gud? Falske profeter? Men mennesker blir jo frelst…
Vi har vært på stranda. Overalt vi går kommer små gutter, gamle koner, ungdommer, butikkdamer og gamle menn og forteller oss hvor vakre vi er. Er ikke sikker på om jeg liker det. På den ene siden gjør vi alt for å se fine ut, på den andre siden er det ikke gøy å føle at folk stirrer på deg fordi du har blondt hår, noe veldig få mennesker her har utenom lille meg. Vi har spilt fotball med brasilianske gutter. Vi har drukket kokosmelk fra en kokosnøtt. Det smakte ikke kokos… I alle fall ikke sånn hvitt kokospulverkokos som vi har på skolebollene. Og melka var blank, ikke hvit og tykk. Smaken var egentlig ganske nøytral… Positiv god overraskelse.
fredag, oktober 07, 2005
Rio de Janeiro
Naa sitter jeg i en superfin leilighet i den kjempestore byen rio. Klokka er halv elleve brasiliansk tid, halv 4 i min tid. Jeg er troett, har reist i et dogn og har ikke sovet alt for mye paa flyet. Trafikken her er crazy, ikke noe 40 her nei gjennom byen, 5 felt i 80 med masse selgere som selger popcorn og snop til biler i ko, joda, funker fint det... Her er det alt fra slum, fotballbaner,butikker med kanarifugler, hester, en sommerfugl og en salamander, luksus, slott, byggeplasser, fabrikkpiper, fotballspillende mennesker, stadioner i rosa og gule blasse farger og shellstasjoner. Alt har gaatt veldig bra, og vi har det fint. Legger ut noen bilder fra rio og Paris, hvor vi i gaar ventet 5 timer paa flyet. Vi var nesten helt alene paa en svaer flyplass som minnet om en fremtidsby med veier og broer og ja...i det hele tatt :)
26 grader og overskyet. Superkoselige folk!!
flytur
Jeg sitter på Gardermoen, Oslo. Flyet er en time forsinket. Alle menneskene, alle høytalerbeskjedene, alle sommerfuglene i magen gir hodet mitt en lettere skallebank. Venter. Det er det vi gjør. På det ukjente. I et døgn skal vi reise fra det gode, trygge, kjente. Fra mors klemmer, fra familien og venner, fra donald, fra Hald, fra menigheten, fra alle de jeg er glad i, fra alle de som er glad i meg, fra 4 grader og fra gulosten. Jeg kunne remset opp i en evighet alt jeg reiser fra. Alt jeg kommer til å savne. Akkurat nå vet jeg bare hva jeg reiser fra, derfor er det trist. Derfor er det tungt. For jeg vet ikke hvor jeg skal hen. Jeg bare reiser, og venter. Venter.
Det har aldri gått opp for meg hva jeg gjør. Ikke før jeg satt på flyet fra Sola til Gardermoen med morgenkvalmen godt tilbake. Da fikk jeg plutselig en klump i magen. Jeg reiser bort. Bort fra alt. Jeg skal være vekke seks måneder. Seks lange måneder. seks måneder, tre knips.
Jeg skal til Brasil. I det minste løper jeg ikke, som stressende forretningsmenn på flyplasen. Jeg tror alt er ordnet nå. Det har vært mye som jeg har måttet ordnet.
Jeg måtte betale 200 kr i overvekt fra Sola til Gardermoen. 30 kg. Plutselig veide bagasjen litt mer enn hjemme. Forståelsen for at jeg tross alt skal være vekke i 6 måneder og skal videre til utlandet der jeg får ha med 30 kg fantes ikke. Vi var litt uheldige, men jeg vet hvordan det er å jobbe. Ufornøyde gjester som du, som en stakkar arbeider faktisk ikke kan gjøre noe for å hjelpe. Du må følge reglene. Bare kjipt at de som kom en halvtime etterpå slapp unna med 27kg og 2 kollier i håndbagasjen, hvorav Astrid tidligere måtte sende håndbagasjen (som var like liten som min) og måtte derfor betale 400 i overvekt.
Nei, det er dyrt. Men jeg skulle jo sløse, ikke sant far? Tax free er 3 kroner billigere enn vanlige butikker. Vi fikk nesten ikke tak i chips. Jeg har kjøpt mye mat. Internett på Gardermoen koster å koble seg til. Pengene flyter.
Jeg må minne meg på mottoet mitt. Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting! Hva betyr det om bagasjen forsvinner så lenge jeg har Gud? Hva betyr det om 200 kr forsvinner der og 33 kroner forsvinner her så lenge jeg har Gud? Jeg må hele tiden minne meg selv på hva som er viktigst her i livet. Det handler ikke om bagasjen. Det materielle tvinges på meg fra alle tanker, ødelegger meg. Gjør at jeg bekymrer meg. I natt la jeg meg med denne erkjennelsen:
Jeg var bekymret for reisen. Tenk hvis noe forsvinner. Tenk hvis jeg glemmer noe. Tenk hvis alt blir stjålet. Herren er min hyrde. En hyrde ja…jeg har alltid tenkt at en hyrde går foran å leder meg, men så forstod jeg en dag at en hyrde går bak meg. Går bak og jager meg. Som en sauesamler i Sirdalen. Men hvis jeg går feil, springer hyrden etter meg og jager meg inn på den rette veien igjen. For det er slik det er. Jeg ser ikke Gud klart foran meg, jeg følger ikke hans trygge rygg. Jeg går uti det ukjente, men jeg kjenner at Gud er bak der og driver meg. Jeg vet ikke om jeg er på rett vei, for jeg kan ikke se Ham foran meg. Jeg må bare stole på at Han går bak meg. Og at Han springer etter meg hvis jeg går feil. Og at han fører meg til de grønne enger, for så og til slutt føre meg hjem.
Men mens jeg hang meg opp slik i den første strofen av yndlingsverset mitt (vet at det egentlig er omvendt…første verselinje i yndlingsstrofen…) glemte jeg siste delen. Glemte jeg at jo, jeg mangler ingenting! Og så gikk det opp for meg, jeg mangler ingenting! Husk det Eli! Og så tenkte jeg på et annet bibelvers. Vær ikke bekymret for morgendagen, for morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Og husk hvordan Gud tar seg av de forgjengelige liljene på marken, hvordan skal han da ikke ta seg av meg. Og så sovnet jeg i fred. Slapp unna den typiske sommerfugler i magen natta der alle bekymringene vokser til store monster, og sov trygt i Guds ord. Etter en liten bekjennelse da, jeg trenger faktisk Guds ord. Det er ikke noe jeg leser bare fordi jeg er kristen og derfor bør lese i bibelen. Men Guds ord gir meg virkelig næring, fred og ledelse. Selv om det av og til kan være et ork, merket jeg at jeg hadde vært borte fra bibelen noen dager.
Det har aldri gått opp for meg hva jeg gjør. Ikke før jeg satt på flyet fra Sola til Gardermoen med morgenkvalmen godt tilbake. Da fikk jeg plutselig en klump i magen. Jeg reiser bort. Bort fra alt. Jeg skal være vekke seks måneder. Seks lange måneder. seks måneder, tre knips.
Jeg skal til Brasil. I det minste løper jeg ikke, som stressende forretningsmenn på flyplasen. Jeg tror alt er ordnet nå. Det har vært mye som jeg har måttet ordnet.
Jeg måtte betale 200 kr i overvekt fra Sola til Gardermoen. 30 kg. Plutselig veide bagasjen litt mer enn hjemme. Forståelsen for at jeg tross alt skal være vekke i 6 måneder og skal videre til utlandet der jeg får ha med 30 kg fantes ikke. Vi var litt uheldige, men jeg vet hvordan det er å jobbe. Ufornøyde gjester som du, som en stakkar arbeider faktisk ikke kan gjøre noe for å hjelpe. Du må følge reglene. Bare kjipt at de som kom en halvtime etterpå slapp unna med 27kg og 2 kollier i håndbagasjen, hvorav Astrid tidligere måtte sende håndbagasjen (som var like liten som min) og måtte derfor betale 400 i overvekt.
Nei, det er dyrt. Men jeg skulle jo sløse, ikke sant far? Tax free er 3 kroner billigere enn vanlige butikker. Vi fikk nesten ikke tak i chips. Jeg har kjøpt mye mat. Internett på Gardermoen koster å koble seg til. Pengene flyter.
Jeg må minne meg på mottoet mitt. Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting! Hva betyr det om bagasjen forsvinner så lenge jeg har Gud? Hva betyr det om 200 kr forsvinner der og 33 kroner forsvinner her så lenge jeg har Gud? Jeg må hele tiden minne meg selv på hva som er viktigst her i livet. Det handler ikke om bagasjen. Det materielle tvinges på meg fra alle tanker, ødelegger meg. Gjør at jeg bekymrer meg. I natt la jeg meg med denne erkjennelsen:
Jeg var bekymret for reisen. Tenk hvis noe forsvinner. Tenk hvis jeg glemmer noe. Tenk hvis alt blir stjålet. Herren er min hyrde. En hyrde ja…jeg har alltid tenkt at en hyrde går foran å leder meg, men så forstod jeg en dag at en hyrde går bak meg. Går bak og jager meg. Som en sauesamler i Sirdalen. Men hvis jeg går feil, springer hyrden etter meg og jager meg inn på den rette veien igjen. For det er slik det er. Jeg ser ikke Gud klart foran meg, jeg følger ikke hans trygge rygg. Jeg går uti det ukjente, men jeg kjenner at Gud er bak der og driver meg. Jeg vet ikke om jeg er på rett vei, for jeg kan ikke se Ham foran meg. Jeg må bare stole på at Han går bak meg. Og at Han springer etter meg hvis jeg går feil. Og at han fører meg til de grønne enger, for så og til slutt føre meg hjem.
Men mens jeg hang meg opp slik i den første strofen av yndlingsverset mitt (vet at det egentlig er omvendt…første verselinje i yndlingsstrofen…) glemte jeg siste delen. Glemte jeg at jo, jeg mangler ingenting! Og så gikk det opp for meg, jeg mangler ingenting! Husk det Eli! Og så tenkte jeg på et annet bibelvers. Vær ikke bekymret for morgendagen, for morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Og husk hvordan Gud tar seg av de forgjengelige liljene på marken, hvordan skal han da ikke ta seg av meg. Og så sovnet jeg i fred. Slapp unna den typiske sommerfugler i magen natta der alle bekymringene vokser til store monster, og sov trygt i Guds ord. Etter en liten bekjennelse da, jeg trenger faktisk Guds ord. Det er ikke noe jeg leser bare fordi jeg er kristen og derfor bør lese i bibelen. Men Guds ord gir meg virkelig næring, fred og ledelse. Selv om det av og til kan være et ork, merket jeg at jeg hadde vært borte fra bibelen noen dager.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
